Dette innlegget ble holdt etter Jonas Gahr Støres redegjørelse i Stortinget i februar 2025. Se video her!
Arbeiderpartiet sitter nå alene i regjering fordi statsminister Støre rettet ryggen i et avgjørende spørsmål om klimapolitikk og forpliktende internasjonalt samarbeid med våre naboer. Det skaper forhåpninger til denne regjeringen, for verden har forandret seg brått.
Det er slutt på den tiden da Norge kunne rusle rundt med stinn lommebok og drive fredfylt shopping blant venner i hele verden. Vårt største naboland, Russland, styres nå av en massemorder som blir stadig mer aggressiv, også mot oss. Vår største allierte, USA, er kuppet av en rabiat og uforutsigbar narsissist. Dette er altså ikke tiden hvor vi stenger hyttedøren for å kose oss foran vår egen oljekamin. Nå trenger vi venner, og for å få venner må Norge være en venn som yter noe selv.
Den aller tydeligste måten vi kan vise det på, er å stille opp der hvor det virkelig brenner. Når Putin vil terrorisere oss fra å støtte Ukraina, må Norges svar være å støtte Ukraina mer. Mannen som nå sitter på Norges pengesekk, vår nye finansminister, har jo sagt dette helt tydelig i sin forrige NATO-jobb – vi må støtte Ukraina mye mer, det er den eneste løsningen. Vi har råd til det, og nå gjelder det bare å få se det i praksis.
Mer enn noen gang trenger Norge venner som står for demokrati og solidaritet, både lokalt og globalt. Og det er ikke så mange slike rundt omkring i verden. De er stort sett her blant våre naboland, men de venter også at vi stiller opp og deltar. Akkurat nå skranter Europas sympati med den rike gjerrigknarken som sitter og er seg selv nok oppe i nord. Dette må regjeringen snu hvis det ikke skal bli et alvorlig problem for oss alle.
Den andre overordnede samfunnsoppgaven vår heter som kjent miljø. Hvis vi vil opprettholde fred og velstand, må vi bygge et samfunn med en økonomi som slutter å ødelegge klima og natur. Vi har for lengst vedtatt å gjøre det, men både klimaet og naturen går som kjent fortsatt feil vei. Riksrevisjonen felte en steinhard dom over regjeringens klimapolitikk. Naturmeldingen som regjeringen la fram, skapte fortvilelse.
Men nå, uten Senterpartiet i ryggsekken, er det mange som venter at en Arbeiderparti-regjering vil mer. Skal statsministeren holde løftet sitt om å se barnebarna sine i øynene, må han levere nå. Enda en uforpliktende klimamelding og enda et slapt klimaforlik vil ikke gjøre jobben. Arbeiderpartiet må komme seg ut igjen av enigheten som de inngikk i går eller forgårs med Høyre, om å slå hull på selveste vassdragsvernet.
Den veldig gode nyheten er at det er ingen motsetning mellom nordmenns hverdagsinteresser og en forpliktende klima- og naturpolitikk. Det er en falsk påstand at solidaritet og god miljøpolitikk gjør oss fattigere. Tvert imot, det er solidaritet og god miljøpolitikk som vil sikre at vi fortsatt kan være et samfunn som er rikt på de tingene som det er viktig for mennesker å være rike på. Utfordringen er også som kjent muligheten, særlig for dem som har ressurser, og det har jo vi.
Altfor mange unge i dag gir opp framtidshåpet. De finner ingen rolle i fellesskapet, og de faller utenfor samfunnet. Midt i vår store rikdom har vi ikke greid å lage et samfunnsprosjekt som gir mening nok til at folk finner mening i å henge med. For det skaper ikke engasjement at samfunnet setter alle kluter til for å hindre endring. Det er ikke sant at det er farlig eller urettferdig at vi alle må yte noe. Vi trenger et samfunnsprosjekt som løser problemene som må løses, som skaper nye løsninger, og som derfor også krever noe av oss alle. Da får vi folk med oss.
Norsk næringsliv er fortsatt undertrykt av et gigantisk fossil som heter oljesektoren. Det vokser ikke noe nytt næringsliv fram på dette fossilets skuldre. Tvert imot, nyskaping, gründerskap, innovasjon, risikovilje og framfor alt politisk vilje holdes nede av drømmen om en kortsiktig, evig superprofitt fra oljen. Derfor må Norge komme seg ut av det som Abelia kaller for sardinboksøkonomien. Vi kan lese det i enhver statistikk.
Vi har høy sysselsetting nå, men norsk næringsliv er så totalt dominert av olje, metall og fisk at det er plass til altfor lite annet. Mens våre naboer derimot bygger nytt, innovativt, kunnskapsbasert og mangfoldig næringsliv i en voldsom fart, taper altså norsk næringsliv og næringsstruktur terreng i et veldig omfang. All statistikk viser dette. Næringsstrukturen vår blir mer og mer spesiell. Norsk næringspolitikk i dag er i ferd med å gjøre Norge til Europas glemte bensinstasjon i morgen.
Derfor trenger Norge en plan for reisen ut av oljeøkonomien. Miljøpartiet De Grønne har allerede lagt den fram. Det er den planen som vil være det politiske og mentale signalet for en vårløsning i næringslivet, der risikoviljen og kapital og innovasjon og gründerskap som bygger det mangfoldige næringslivet, vil gjøre oss konkurransedyktige også i overmorgen.
Det er en slik plan som vil gjøre at de mange virkemidlene vi allerede har, og som alle peker på, f.eks. i behandlingen av gründermeldingen akkurat nå, faktisk vil begynne å virke mye mer effektivt enn de gjør nå.
Folk flest bor i by. De fleste fattige og dem som sliter mest med rus, bor i by. Det er mest kriminalitet i byene. Men det er også i byene det er størst mangfold og flest muligheter for rask nyskaping, slik som Miljøpartiet De Grønne sammen med Arbeiderpartiet og SV har skapt en helt ny standard for grønn byutvikling i Oslo, og som nå fortsetter i Trondheim.
Vi må investere mer i byene. Det er ikke å neglisjere bygda, det er å satse på folk flest og få mulighetene som byene gir, til nyskaping og utvikling som vil gagne hele landet.
Stortinget har også vedtatt at vi skal bygge et landbruk som produserer mer og grønnere mat, og som bidrar bedre til landets beredskap. Men da trenger vi flere og ikke færre bønder.
Det krever at regjeringen må være med og sikre et økonomisk regnestykke som gjør at folk tør å satse på å bli bønder. Den avgåtte landbruksministeren benyttet sin siste dag til å gjøre det motsatte. Den påtroppende landbruksministeren må snu på den flisa.
Altfor store økonomiske forskjeller er gift for demokrati og samfunn. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne samarbeide med regjeringen og med andre som ønsker det, om en politikk som styrker omfordeling, og som framfor alt sikrer anstendig kjøpekraft for dem som nå ikke har det.
Det er mye viktigere tiltak enn voldsomme subsidier til en garantert lavpris på strøm, som selvfølgelig er en smart beinkrok fra regjeringen på Senterpartiet, Rødt og Fremskrittspartiet, men som vil sabotere energieffektivisering, som vil ødelegge solcellebransjen, og som vil øke strømforbruket.
Miljøpartiet De Grønne kommer til å fortsette arbeidet for en grønn og solidarisk framtid. Vi samarbeider gjerne med regjeringen om det, og vi vil motarbeide regjeringen hvis den ikke fører en politikk som leverer det.
Lykke til, statsminister!
